«Etter en del viderverdigheter fant han en nøkkel som måtte være den riktige og fikk lurt den inn i nøkkelhullet på samme vis som en drita full munk voldtar ei sovende nonne. Kontorgolvet kom mot ham i stor hastighet. Han klamret seg til det for ikke å skli av. Golvet roet seg, linoleumsflisene mjuknet og ble til madrass i den hvitmalte senga. Den lille kapteinen var på ny tokt i universet, sjøsjuk og djupfryst, men levende som alltid.»
«God morgen mine åser og berg, kaptein Thygsen og murer Jensen om bord i sin seng ønsker dere alle farvel, idet vi straks skal avgå fra vett og forstand…»